Utskrift

Hos legen

 

Etter kort tid ble hun ansatt i et anerkjent advokatkontor der hun raskt hadde gått gradene og blitt partner. I venninneflokken var hun kjent for å være den ambisiøse som jobbet ”døgnet rundt”. De kalte henne karrierekvinnen, en identitet hun hadde trivdes med og vært stolt over. De andre jentene hadde ulike jobber med mer normal arbeidsbelastning. Alle venninnene hadde fått to eller tre barn. Lisbeth var sist ute og ble mor for to år siden.

Lisbeth begynte å gråte. Jeg sa at vi hadde god tid og bad henne fortelle om det hun hadde på hjertet. Hun sa at alt hadde forandret seg etter at hun ble gravid for snart tre år siden. Den gang hadde hun fått sjokk og tenkt at hun hadde mistet friheten sin. Hun gruet seg til å være borte fra jobb og var redd for at noen andre skulle ta hennes posisjon på kontoret. Lisbeth ble svært skuffet over ektemannens manglende interesse for barnet som skulle komme. Før hadde de begge vært opptatt av karriere og trening. Hun hadde trodd at dette skulle endre seg når hun ble gravid, og at de sammen skulle danne en liten familie. Dette skjedde ikke. De hadde knapt snakket sammen om barnet som skulle komme. Hun hadde da tenkt at det ville forandre seg når bare barnet ble født. Dette skjedde heller ikke. Mannen hadde jobbet og reiste like mye som før, og hun følte seg lite verdsatt. De snakket knapt sammen, og han spurte aldri hvordan hun hadde det. Det hadde slått henne at de nok aldri hadde vært opptatt av annet enn jobb, kollegaer og trening. Da hun var hjemme i svangerskapspermisjon, oppdaget hun at hun var ute av stand til å kose seg med datteren og å ta det med ro. Hun var stresset og langt nede og gledet seg til at permisjonstiden skulle ta slutt. Hun hadde tenkt at det å komme tilbake til sitt tidligere liv ville gjøre henne glad og fornøyd.

Lisbeth fortalte at den vonde nedturen hadde fått henne til å tenke over hvordan hun levde livet sitt. I smug hadde hun gått til psykolog noen få timer. Dette hadde fått henne til å sortere noen av tankene sine. Lisbeth syntes at hun nå hadde fått litt mer tak i seg selv og hva som var viktig for henne i livet. Hun ønsket mer enn noe annet å gi Lea en følelse av å være god nok, uten å være avhengig av å være flinkest eller best. Lisbeth hadde vært langt nede, men hun mente at hun hadde brukt den vonde erfaringen til å finne en ny vei som hun visste at hun ville bli fornøyd med. Hun mente at hun hadde kommet styrket ut av den tunge perioden. Lisbeth sa at hun var glad for det gode som hadde kommet ut av de tøffe årene, men erkjente at hun fortsatt hadde en vanskelig tid foran seg. Å skille seg og å flytte kom til å kreve mye av henne. Hun hadde ymtet frempå om skilsmisse for et halvår siden. Mannen hadde da uttalt at han ikke ville skilles, men hadde angitt grunner som ikke omhandlet dem eller Lea. Lisbeth mente at han tenkte mest på det økonomiske og på hva venner og kollegaer skulle si. Han hadde sagt at hun måtte skjønne at han ikke kunne ta del i omsorgen for Lea, fordi han hadde så mye på jobben fremover. Etter den samtalen hadde hun blitt enda mer sikker på at skilsmisse var det riktige.